I perioden 1947 til 1948 fikk den russiske fangen Zaitzow lov til å foreta utsmykkingen av kapellet på det som den gang var Ilebu. Kapellet er utsmykket med utskjæringer fra gulv til tak med gedigne motiver.Her er kunstnerens egen historie i avskrift. Alle formuleringer og skrivemåter er nøyaktig som han skrev det selv, for å bevare utrykket.
Bilder av de beskrevne motivene finnes her
Her er fortellingen:
Utsmykking av kapellet på Ilebu.
Mitt forslag til å utsmykke kapellet på Ilebu har møtt velvillighet og forståelse hos fengselsmyndigheter, og i desember 1947 gikk jeg igang med skissene.
For å hjelpe med i dette arbeide var jeg blitt overført til åpen selle hvor jeg kunne gruble og tegne usjenert.Jeg satt i timevis nede i kapellet og så på dets vegger som jeg skulle utsmykke.
Jo mere jeg tenkte på oppgaven, desto større vokste veggene for meg og jeg selv følte meg mindre og mindre. I dypeste ærbødighet så jeg på dem som sto nakne og kalle i dette rommet hvor ens hjerte kunne fylles av sjelden varme. Her i dette rommet samles mennesker som kanskje er rammet av sitt livs største tragedie, her omringet av disse vegger sitter de med åpne, nakne hjerter og sinn, ofre for storm i menneskehetens hav, klamrende i sin ensomhet og ubarmhjertige åpenhet mot seg selv med håp om å finne en trøst og en ro i Guds ord. Her løfter visdommens ord dem opp av dagens smertlige virkelighet, og fyller dem med viden og glede over å kunne nytte den når de en gang skal forlate disse vegger for aldri å komme tilbake.
Under julegudstjenesten satt jeg der sammen med mine fengselskamerater og lyttet med hjerte fyllt av underlig smerte. Våre øyner stirret seg våte på julelysene som skinte, som strakk sine diamantstråler mot oss, blendet oss - inne i dem så vi våre hjem, våre barn - som kanskje også nå stirret på lysene og så oss. Vår lengsel gjennemboret veggene, oppløste dem, løftet oss mot lyset, mot lykken. Jeg så meg omkring - jeg følte at hele rommet var fyllt av lengsel, varm og intens. - Nå viste jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg bøyde meg ærbødig.
Disse veggene skal bære preg av det de så, av det de rommet og innestengte. Inne i disse grå vegger skal fra gulv til tak skjæres dypt og uutslettelig ens eget "jeg", ens egne tanker, ens egen lengsel.Det skal være lengselens kapell. Det skal være et rom, hvor "jeg" skal hente viden og håp til fremtiden. Og "jeg" skal være som et barn som lar seg lede av lyset og ethvert menneske som kommer, skal finne seg selv og sine egne tanker her og skal kunne si: "- det er mitt, det er meg, det er jeg selv som lengter, min Gud."
-Om jeg bare kunne makte denne oppgaven. Det trøstet meg og ga meg mot, at jeg skulle betegne mine egne tanker, min lengsel - som jo er lik de andres. Alt sto med ett klart for meg. -Materialet skulle være cement grå og naturlig, som selve tanken, fast og evigvarende. Sproget skal være enkelt og forståelig for alle, som barnets sprog.
Men det skal også være smykket, som et skrin, som gjemmer menneskets dyreste og vakreste juvel - menneskebarnets lengsel mot lyset, mot lykken.Slik har jeg tenkt meg det:-Ut av den stjerneklare himmel kommer lys. Lysets stråler varmer luft, sjø og land og den klare kilden, som strømmer mot oss. Den mektige naturen - fjell, åser og daler, skogers og markers røtter suger i seg den varme kilden. Langs kilden gror våren. Grønt løv springer ut av mørke, vinterkalle trestammer blomstrer ut og bærer frukt. Dyr - løver og lam, slanger og små fugler - kryper og går, og flyver til kilden, til lystrålenes varme. Mennesker - konger og slaver, fattige og rike, kloke og enfoldige, friske og syke, gamle og unge - strømmer til den klare kilden, drages til de varme lystrålene ledet av barnet i dem, ut av det stormende menneskehav. Den klare kilden gir næring til deres røtter, den varme lysstrålen gir dem håp og veileder dem til lykken i fremtiden.Og midt i det - står mitt eget "jeg" og "mine" nære.-Den 29. januar 1948 har jeg fremlagt ferdige tegninger, utarbeidet til minste detalj. Den 18. februar har jeg fått beskjed at tegningene var godkjente og samme dag gikk mine frivillige og energiske medarbeidere i gang med å slå av den gamle murpuss på den bakre veggen på galleriet, mens jeg ordnet med mine redskaper.Neste dag begynte jeg, med bankende hjerte å skjære i cementen, og følgende dag om aftnen stod denne veggen ferdig. Det tok 23 timer, med ganske intenst arbeide. Men jeg pustet lettet, tross et alvorlig oppgjør med kjøkkensjefen for de slitte potetskrellerne, som jeg lånte for å skjære i cementen. Muremestrene N.T og E.J , mine nærmeste medarbeidere og jeg stod på galleriet og snakket i munnen på hverandre og la planer til videre fremstøt. Vi delte de veggene som enda stod med gammelt murpuss på, i dagsrasjoner. Det ble 34 dager, 26 dager i alt på cementarbeide, så blir det igjen vinduer, alterbord, prekestolen, dørene, gulvet, tegningene til alterringen, lysekronene som skulle smies og taket som skulle males.Vi regnet med å gjøre ferdig 4-5 m2 pr. dag. Det gjalt ialt 175 m2 netto veggflater.
Vi måtte også ta i betraktning at det kanskje kunne bli vanskelig å få den tykke cementpussen til å sitte på veggen, især på betongen. Vi brukte nokså fet cementblanding, med meget fint siktet sand og la puss 2-4 cm. tykt.Under vidre arbeide har vi desverre ofte opplevet at cementlaget, etter å være finpusset, gled ned og vi måtte da skrape alt sammen vekk og legge et nytt lag. Det tok meget tid og mot. Av og til var cementpussen ferdig først kl. 8-9 om kvelden, og hvis det var på betongveggen måtte jeg vente enda 2-3 timer før jeg kunne begynne å skjære ut. På murveggen derimot måtte jeg sette meg i sving nesten før finpussing var ferdig, da murstenene fort sugde i seg cementsaften.
Mine tegninger var laget i målestokken 1:15 og ved hjelp av en lett treramme på 2x2 m. på hvilket var spent hyssing i ruter på 0,5 m. overførte jeg tegningen på cementpussen. Jeg måtte være meget lett på hånden og helst ikke gjøre noen feil, for da måtte nesten hele overflaten finpusses igjen og det var ikke så greit, da cementen allerede var herdet i en viss grad.Men omsider fikk vi ganske god erfaring. Dessverre fikk vi ikke den lyse Drammens sand, som jeg tenkte meg, vi måtte nøye oss med en litt mørkere, men værst var det at den var så våt - så det tok alltid så lang tid til å få den gjennem den fine sikten.Mine venner så litt tvilrådig på hverandre. Om vi kan greie alt dette ? Jo, vi blir nok ferdig til jeg skal ut. Det er ennå nesten 4 måneder, det var jo forferdelig lang tid. Dessuten brendte jeg av lyst til dette arbeide - noe som jeg aldri har kjent før. Jo vi blir nok ferdig, kanskje enda tidligere, bare vi hadde nok av tobak og kanskje litt kaffe.Og det fikk vi. En dag kom jeg ned i kapellet med en hel bøtte varm kaffe, det var kjøkkensjefen som spanderte. Han var der en gang og så hva jeg hadde brukt hans potetskrellere til. Neste dag begynte vi å banke murpussen av alterveggen. Hele rommet var fullt av kalkstøv og flere murhammere var bruket i håndtakene etter at de unge frontkjempere hadde gått løs på den lange frontveggen. Vi hadde rigget opp en solid stilas som vi kunne flytte langs veggene og min venn E.J. holdt skarp utkikk med meg, for at jeg ikke skulle falle ned.Da den lange veggen nesten var ferdig, var jeg en ettermiddag alene i kapellet. Jeg så en eldre fange komme inn, han stanset foran veggen, så på den, så tok han luen av. Slik stod han en stund. Da han skulle gå ut, snudde han ansiktet fra meg.Dessverre måtte vi en gang skalle av en hel dags arbeide, jeg hadde gjort en feil i utskjæringen. Men etter 37 dagers arbeid, jeg må nesten tilføye, og en rekke netter, var alt cementarbeide ferdig og jeg kunne begynne med vinduer og figurer til dørene, prekestolen, og alterbordet, som jeg modulerte først i leire og siden støpte i cementen.Den 14 mai var kapellet ferdig og 1ste pinsedag ble det høytidelig inviet.Det var en stor dag for meg og mine medarbeidere.Jeg har tillatt meg å tilegne dette mitt arbeide til min lille datter (Tatjana) og alle barn i verden.
Alterveggen.
Mellom stjerner kommer lysstrålene. De skinner mot oss, mot alle og alt. Hvor de kommer fra - vet vi ikke. Jeg har hverken mot eller viten til å gi et symbolsk bilde av lysets kilde. Jeg lar det stå ubesvart og usynlig. Lysstrålene glir ned og smelter kulden, sneen blir til kilden. Strålens varme vekker et vintertre til vår. En mor løfter sitt barn til lyset, støttet kjærlig av fugler - naturen.Hun blir båret av en fiskestim som strømmer oppover i den klare kilden - naturens omsorg for sitt avkom. Langs kilden gror vår og blomstene springer og røttene suger i seg dens næring. Lysstrålene varmer en fuglemor, som mater sine barn og et blomstrende tre, som bærer frukt, og inne i det står et barn - en vordende kvinne og nedenfor henne en gutt - en vordende mann. Det første møte - den første spire til kjærlighet.Høyre langvegg. Lysstrålen skinner gjennem den mektige natur og dens krefter. Det tordner, det regner, det kommer regnbuer som sammen med den klare kilden stilner av det stormende menneskehav. Dyrene søker mot lyset, til kilden. Mennesker fra første dagens morgen til idag, drages mot lyset, mot den klare kilden. De ledes av barnet i seg selv. Konger, slaver, fattige, rike gamle og unge, stygge og vakre, gode og onde, fjerne og nære - hver av dem drages til varmen av sin egen lysstråle. Omkring dem raser de høye bølgene av uro i deres sinn, deres strid og verk som pisker opp stormen, og der er barn som klamrer seg til et ungt tre som har mistet sitt feste i denne stormen. Midt i dette står "jeg". Det er "jeg" som drages mot lyset, ut av den onde stormen. I "min" bevisthet er "jeg" det sentrale i det hele, da "jeg" kjenner og fornemmer seg selv sterkest. Og "mine" barn og mine egne er meg nærmest og dyrest. "Min" egen smerte og "min" egen lengsel sanser "jeg" dypest.
Veggen på galleriet.
I midten - en kvinneskikkelse - symbolet på naturen selv med blomster og kornnek - fra spiren til frukt. Foran henne - et født menneskebarn står ansikt til ansikt med universet, mot lyset, mot det Gudommelige - bevoktet av riddere - naturens beskyttende lover av det levende liv. Det gledelige budskap om menneskets tilblivelse - fuglene - bringes langt mot nord og syd. Barnets leketøybåt blir til virkelighet og bringer det utover hele kloden.Vindusveggen.Hvis vi mennesker ikke hadde hatt noen "feil" - var vi lik hverandre som 2 dråper vann og var "udødelige". Her er de "feilfri" fem kloke jomfruer og de "feilfulle", fem enfoldige, som symboliserer denne tanken. Mennesker før og etter syndefallet. Omkring de enfoldige jomfruer, som følgen av deres "feil" - roterer den evige veksling mellom liv og død.Nedenfor - noen barn som flyver på eventyrets fugler ut i livet. Barn aner ingen fare, intet ondt, da de ikke vet hva fare og ondt er for noe. Og et barn som faller av eventyrets fugl, vet ikke hvilken fare det svever i.
Mellom vinduene - et tre.
Det er menneskets tre - barn som spirer og vokser opp til naturens krone, deres røtter næres av den evig varme kilden.
Oppe og på siden - vår daglige verden - brud og brudgommen og fest i ornamentet, der er menneskets verk - samfundet som en byfestning, skip - menneskets redskap til erobring av kloden, fuglene som flyver mot lyset - drivkraften i oss.
Fronten på galleriet.
Menneskets naturlige trang til å hjelpe hverandre, hjelpe dem som er svakere enn oss, og dem som er i fare.
Veggen under galleriet.
Til venstre, menneskets kamp mot det onde i oss selv. St. Georg i kamp med dragen.Til høyre, Den Almektiges budskap møter oss i vårt hverdagsliv, hvor som helst og når som helst, uten varsel og høytidelig forberedelse. Derfor plaserte jeg symbolet på Guds sønn på et "upassende" sted, Han kan møte oss på hvilken som helst av våre skritt i livet, kanskje på det minst ventede. Men da vil vi tiljuble Ham, og i vår enfoldighet legge for Hans føtter det "beste" og "dyreste" vi selv har skapt - vår makt, rikdom og visdom, - som smuldrer til intet under Hans øyne. Men det vil vi gjøre av hele vårt hjerte, som Han selv har skjenket oss og som vi har gjemt i røttene til Menneskets tre, - til våre barn - for at det skulle vedbli å banke for evig tid.
Dekorasjonen over inngangen.
En kvinne og en mann som pleier og sørger for en livets blomst.Cementfigurene på døren.Mennesker. Kvinnen med høst i favnen, en mor - engutt, med hans barneverden, som blir mann, som far. Mannen med et skip - en manns verden, og en pike som engang blir mor.
Cementfiguren på døren.
Barn er roten til livets blomst.
Lysekroner.
Fragmenter av vår verden.
Gulvet.
Kompassrose - symbol på veiledning. (Dessverre tildekket med gulvbelegg).
Alterbordet og alterringen.
Knelende engler - våre reneste og vakreste tanker.
Oslo januar 1953.
Rett avskrift 27. november 1994
Rolf Morthaug,fengselsførstebetjent